Lengde på turen:
Tur-retur Mesnali: ca. 30 km
Tur-retur Mostebakken: ca. 15 km

Passer for:
Turen fra Mesnali passer best for de som er vant med å sykle noen mil. Tilbaketuren går lettest da det går mye nedover fra Moste. Kortvarianten fra Mostebakken passer fint for barn og andre som ikke er vant med lengre distanser. Historien om Tjuv-Ola gjør turen lettere og ekstra spennende for de yngste.

Du kan fint starte sykkelturen fra Mesnali og følge skilt innover mot Bergundhaugen. Her er lett terreng i fint landskap, og etter ca. 7-8 km. svinger du av til venstre (Mesnabakken). Oppover mot Moste seter er det jevnt stigende terreng på fin skogsvei, men innimellom kan det være en del pukk. Elva Finnøla renner like ved og det er flotte muligheter for å raste. Når du nærmer deg Moste Seter blir det mer åpent i landskapet, og setervollen ligger idyllisk til like ved veien.

Men før du kommer så langt er det et spesielt skilt på høyre side som du vil få øye på – ”Tjuv-Ola 1844” – Det er alt som står på skiltet. La oss få et historisk tilbakeblikk på hva som ligger i dette skiltet før innspurten opp til Moste.

Tjuv-Ola og banden hans, Ringsakerfjellets store skrekk
For det var litt av en bande som for snart 200 år siden herja rundt i Ringsakerfjellet og skremte vettet av både budeier og andre fjellfolk. Banden ble ledet av en kar som ble kalt Tjuv-Ola, og de bodde her i skogen nedenfor Moste Seter, litt ovenfor der veibroen over elva Finnøla renner.

Alle fryktet dette tjuvpakket som alltid var bevæpnet med børser og kniver.

De stjal alt de kom over på setrene i nærområdet og lenger inne i fjellet. De forsynte seg og tok all den maten de kunne komme over. De stjal hester og sau, kyr og kalver. Det ble sagt at Tjuv-Ola drev sin virksomhet som en fullverdig forretning, og han hadde en forbindelse på Lillehammer som omsatte overskuddet av ”produksjonen” som besto av smør, ost, kjøtt, vilt og skinn.

På denne tida var det mulighet for de som skulle til fjells med dyra å hvile på Moste seter. Og under en slik reise skal banden ha vært på ferde og stjålet med seg rubb og stubb som tilhørte de sovende og intetanende ferdefolk. De stjal også klær, så de så nødvendigvis ikke alltid ut som en røverbande. Selve ”høvdingen” opptrådte gjerne som en flott herremann i et fint antrekk mens han herjet rundt på setrene og sjarmerte budeier og andre kvinnfolk.

Elegant og høflig
En budeie som en sommer var på Gjesbuaasen skal ha fortalt at hun en dag fikk besøk av en elegant fyr i de flotteste klær. I det han hadde kommet innenfor døra presenterer han seg som en av sønnene på Stor-Gaalaas i Furnes. Han spør om han kunne få hvile seg og få seg litt mat før han skal videre. Han er både høflig og hyggelig, men budeia lar seg ikke lure for hun vet godt hvem det er. Budeia beholder roen mens hun med behersket stemme svarer at det var en elegant og hyggelig kar der sist sommer også, men han var visstnok ingen gardsgutt, men sjølveste Tjuv-Ola som hadde kledd seg ut! Da ser den velkledde og høflige mannen forskrekket på henne før han stammende takker for seg, tar beina på nakken og forsvinner fra setervollen.

Den samme budeia hadde en sensommerkveld besøk av to nabobudeier på setra. Ute er det mørkt, vinduet står litt på gløtt og døra er låst. Inne sitter de foran peisen og prater i ro og fred da de plutselig hører det knirke i vinduet og de får øye på diger hånd som griper tak i vinduskarmen. Nabobudeiene skvetter til med et hyl mens den snarrådige vertinna tar et vedtre og dæljer løs på den store neven. De hører høy banning og romstering utenfor vinduet før det blir helt stille. De vettskremte budeiene som var på besøk turte ikke å gå hjem før morgenen etter, og de glemte ikke denne skrekkslagne opplevelsen så lenge de levde.

Budeie fant liket
Men Tjuv-Ola måtte til slutt legge ned vandringsstaven, han som alle andre. Han døde vinteren 1844, og det siste banden hans utrettet var å dra liket hans bortunder en diger gran som stod like ved kjerreveien. Kari, seterbudeia på Hersoug, var den første som oppdaget liket da hun på våren var på vei oppover med buskapen sin. Liket hadde kanskje ligget der i flere måneder og var naturligvis et forferdelig syn for Kari og de andre som var med henne. Men fattigvesenet ble varslet og Tjuv-Ola ble begravet på Veldre kirkegård.

Rester av hula til Tjuv-Ola skal fortsatt være mulig å se, men det er ikke så lett å finne da det ikke er skiltet til selve hula. Men hvis du svinger inn på første vei til venstre mot Finnøla når du sykler tilbake, skal hula ligge rett opp til venstre der elva renner over veien. Ta med ungene på hulejakt, det kan bli både morsomt og litt skummelt. Finner dere ikke hula kan dere stoppe og lytte godt. Det sies at ekkoet fra Tjuv-Ola og banden skal fortsatt kunne høres i det fjerne…

Kilder:
Årbok 1980, Ringsaker historielag
Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljø 2017, Ringsaker Kommune

Tekst: Åse Kari Gravråk