Krigsårene

Hittil hadde driften på turisthytta gått upåklagelig, men i aprildagene 1940  kom krigen med all sin gru. Dagene ble preget av usikkerhet, frykt og engstelse. Hvordan ville de tyske myndighetene opptre ovenfor hotellene? Og ville matforsyningene holde?

Spesielt utover høsten begynte problemene for alvor å melde seg. Matrasjonering ble innført, mørklegging over hele landet ble påbudt, og radioer og geværer ble beslaglagt. For å kunne opprettholde et brukbart mattilbud, ble det etter hvert anskaffet diverse husdyr som ku og geit, høner og griser. Samtlige dyr fikk prima stell, og grisene var rene ”lokomotiver” da de ble slaktet før jul. I disse tider var det godt å ha venner og bekjente på landsbygda som en kunne få matvarer fra uten at det ble tatt svartebørspenger.

Populært til fjells

Det skulle vise seg at det ble svært populært for den vanlige norske borger å reise til fjells under okkupasjonstida. Frisk luft i fred og ro. Vekk fra kommandorop og støveltramp. Turisthytta ble en slags frisone der de kunne føle seg trygge og godt ivaretatt. Vertskapet måtte også ta imot evakuerte i tillegg til vanlige gjester.

Senere kom det også gjester som hadde sittet i konsentrasjonsleir, og Borghild Rustad fikk de til å føle seg som i et paradis, utslitte og utmagrede som de var.

Kjærligheten blomstret

Men selv om krigen herjet blomstret kjærligheten på turisthytta. I 1941 giftet Helge Rustad seg meg Ruth Spieler fra Arendal, og med sitt pågangsmot og dyktighet ble hun en særdeles god ressurs i familiebedriften. Og et par år senere i 1943 blir førstesønnen Erik født.

Flyktningerute og skrekkopplevelse

Men krigen fortsatte, og vinteren 1944 ble tyskerne oppmerksomme på en flyktningerute fra Sjusjøen til Sverige. De hadde lagt merke til mye folk og trafikk på Rustad og ante ugler i mosen. Men de var ikke klar over at turisthytta var selve basen, og at Helge var mellomledd og koordinerte turene. I annekset hadde han en av flyktningelosene innlosjert, og da denne karen fikk nyss om at tyskerne var mistenksomme og var på vei til Rustad, fant han en flaske brennevin, drakk en del og tømte resten over hodet. Da tyskerne kom trampende inn i annekset og så denne sørpe fulle karen som det stinka sprit av, ristet de oppgitt på hodet og trodde de ikke hadde noe å hente der. Men de fortsatte videre inn til Helge, og nå ropte og skrek de, de ville vite hva som foregikk! Helge beholdt roen og sa at her skjedde det ingenting. I samme rom lå hans ett år gamle sønn Erik og putlet i en barneseng.  For å få Helge til å bryte sammen retter den ene tyskeren en bajonett mot ettåringens mage.  Nå blir Helge stiv av skrekk, men klarer å beholde roen og sier ingenting. Tyskerne venter, men det skjer ingen ting. De snur og går.

Flyktningefarten fortsatte til Sverige under hele krigen med turisthytta som base og Helge Rustad som koordinator. Han tok i mot flyktninger og fikk de videre. Det var flere ruter og flere førere. Det ble aldri oppdaga.

Tekst:
Åse Kari Gravråk