Av: Åse Kari Gravråk

Det er en av disse stille, varme sommerdagene i slutten av juni jeg møter Karianne.

Vi setter oss ute på terrassen med kaffe i koppen og utsikt ned mot Sjusjøvannet. At flere meter med snø dekket hele terrassen bare for et par måneder siden er nesten utenkelig. Nå er vinter og skiløyper erstattet med badevann, padlemuligheter og milevis med sykkel- og turstier. Det er ikke så mange gjester på fjellstua akkurat nå, men det betyr ikke at det er lange late dager for den som er daglig leder på Rustad Hotell og Fjellstue.

«Nå i lavsesongen har jeg mange prosjekter på gang, for det får jeg ikke tid til ellers. Men jeg har likevel ikke fått kryssa av noe på den lista enda, og det er frustrerende. Jeg tror jeg bare må leve med det. Hadde vært deilig og følt at vi har kontroll, lurer på hvordan det egentlig føles?»

Hun er 4. generasjon Rustad og tok over etter foreldrene i 2007.  Men Karianne brukte relativt mange år før hun bestemte seg.

«Jeg ville egentlig bli arkeolog, det var aldri bestemt at jeg skulle ta over her. Kanskje tvert i mot. Og det lå aldri noen føringer verken fra foreldre eller familie at jeg skulle overta, noe jeg synes var veldig fint. Men gjestene våre derimot, stamgjestene, de forventet nok at jeg skulle overta. Karianne ler og rister på hodet.»

Fortell, hva gjorde du når du flyttet hjemmefra?

«Etter videregående skole dro jeg til London for å gå på sekretærskole, deretter ble det et år på BI på Gjøvik før jeg bestemte meg for hotellhøyskolen i Stavanger. Jeg var fortsatt ikke sikker på om jeg ville overta Rustad, men tenkte at hotellhøyskolen ikke ville være bortkasta uansett. Jeg jobbet hele tida ved siden av studiene, og jeg var selvsagt hjemme og jobbet her på Rustad under OL, hele delegasjonen fra Nagano bodde jo her.»

Karianne forteller videre at det ble ti år i hotellbransjen, og for å gjøre en lang historie kort: Karianne begynte som Management Trainee i Internor Hotels i Oslo i 1996 og endte med å lede Norlandia Oslo Airport Hotell på Gardermoen (Best Western i dag). Hun nådde målet med å få snudd resultatet fra negativt til positivt, samtidig fikk hun rikelig erfaring med personalledelse.

«Ja der kokte det skikkelig til tider. Spesielt da det var fly som ble kansellert, for da fikk vi alle de passasjerene som helst ville vært et sted i syden. Enkelte trodde de skulle få både konjakk og vin på flyselskapets regning, men sånn er det jo ikke. De var ikke direkte fornøyd kan du si. Men dette var en nyttig erfaring å ta med seg, og det var flott å se hvordan kolleger står på når det virkelig trengs. Å holde hodet kaldt i sånne situasjoner er viktig. Godt vi var gale og tøffe nok, men vi ble veldig utlada etterpå. Det blir jo en slags krisehåndtering. Jeg var der halvannet år før jeg begynte å tenke på at hvis jeg skulle fortsette å drive hotell kunne jeg kanskje drive det hotellet som stod på Sjusjøen. Først da bestemte jeg meg.»

«Men det var jo ikke så veldig kult å flytte hjem til mor og far, alene i en alder av 35 år,» sier hun og ler.  «Men jeg hoppa i det og tenkte at her skal jeg være. Da hadde mor og far allerede kjøpt leilighet i Lillehammer, jeg jobba mye og tenkte ikke på så mye annet enn jobb. Jeg hadde flere prosjekter på gang med datasystemer og markedsføring, men var egentlig over alt på fjellstua.»

Karianne sier hun ikke fikk tid til å tenke på så mye annet enn jobb, men i februar 2007 kom en gruppe amerikanere som skulle gå Birken. Nå hadde det seg slik at Birken det året ble avlyst, og Karianne la merke til en av amerikanerne som hele tida satt ved resepsjonen og leste bok.

«Jeg tenkte at hva i all verden er det med den mannen som sitter her hele tida, hvorfor finner han ikke på noe annet?»

Det var akkurat sånn de møttes, Karianne og Mike. Møtet i resepsjonen ble starten på det som endte med ekteskap og barn. Han kom tilbake året etter, og etter at han hadde reist hjem til Montana etter sitt andre besøk på Sjusjøen varte det ikke lenge før Karianne fikk en mail med følgende beskjed: Jeg selger huset og kommer!

«Det var ikke så lett i starten, han fikk verken oppholds- eller arbeidstillatelse. Og jeg måtte dokumentere at jeg kunne forsørge han. Så ble det baby oppi det hele! Mammaperm var det ikke så mye av, babyen – lille Martin (som i dag er 9 år) han var med hele tida. Men det gikk seg til etter hvert med både arbeid, opphold og ekteskap. I dag er Mike både vaktmester og regnskapsfører og vi utfyller hverandre godt. Jeg tar kveldene, stenger og legger meg når gjestene legger seg. Mike tar morgenene og får Martin på skole. Og jeg øser også all min frustrasjon over Mike når jeg har behov for det. Vi har bra teamwork.»

Karianne ler og stopper opp underveis. Tenker litt. Prater mer. Drikker kaffe. Rister på hodet. Mange opplevelser og erfaringer blir frisket opp i minnet. Noen ganger ber hun meg om ikke å skrive alt hun sier, jeg har selvsagt lyst til å skrive alt, men jeg gjør som hun sier.

Er det noen overraskende utfordringer du har støtt på etter du ble daglig leder?

«Ja, det har blitt vanskelig å rekruttere kokker, det er ekstrem mangel på gode kokker i hele Norge. Og her tror jeg at det er flere ledd som har feila. I bransjen har det vært dårlig betalt, sene kvelder og dårlig med lærlingplasser. Jeg innrømmer at det har vært en kjip opplevelse å erfare hvilken kamp det er å få gode kokker, og for oss er det kjempeviktig å ha bra mat.»

Rustad Hotell og Fjellstue noen år frem i tid, hvilke planer har dere?

«Det er det store spørsmålet som jeg jobber med nå. Hvis vi skal bli større blir det et helt annet hotell enn i dag. Og i dag har vi mange stamgjester som kommer nettopp fordi vi er et lite intimt hotell med vertskap. Og en ting er helt klart, det er våre stamgjester som er ryggraden vår. For Sjusjøen hadde det vært positivt med stort hotell, det er ingen problem på vinteren, men hva med sommeren? Ville vi klart det, ville det gått rundt? I dag har vi hotellet som livsstil, og det går bra så lenge vi har et bra personale. Jeg er veldig glad i de som jobber hos meg, vi er blitt en stor familie. De står på og trår til når det trengs og det setter jeg umåtelig stor pris på. Videre utvikling er et stort og viktig spørsmål jeg er nødt til å ta stilling til og det er en vanskelig beslutning å ta. Jeg tar de store sakene med styret, ellers drodler vi også om å få til et lite lag som kan hjelpe til i denne komplekse prosessen om hvordan vi skal utvikle Rustad fremover.»

«Tidligere var jeg med i en kvinnelig ledermentorgruppe, noe som var et svært nyttig nettverk. Alle var sjef i en eller annen reiselivsbransje, det var både moro, givende og jeg lærte mye. Et sånn type nettverk er godt å ha i min situasjon.»

Mens vi sitter og prater dukker plutselig mannen hennes Mike opp i døråpningen, Karianne utbryter;
«She is doing my history now!» og peker på meg. «Well, I have some inside on that, haha,» svarer Mike og forsvinner inn igjen.

De svitsjer mellom engelsk, dansk og norsk i familien Rustad, alt etter som hvem som snakker til hvem. Sønnen Martin snakker norsk med dansk tonefall til danske gjester og engelsk til sin far. Karianne snakker norsk-engelsk til mannen sin og norsk til sønnen sin. Men til danske gjester snakker hun dansk, mens til sin danske mor snakker hun norsk.

Karianne, hva gjør du når du skal koble helt av?

«Da går jeg en tur. Jeg må ha pause i hodet mitt, puste litt alene, ellers blir det lett at lasset velter. Problemet er også at jeg er en kontrollfrik, jeg går hele tiden og sjekker, men jeg har blitt mer bevisst på å koble av innimellom, og da går jeg tur. Og så har jeg har begynt å ri igjen! Jeg vokste jo opp med hester på Sjusjøstallen, var en real hestejente. Men det stoppa opp, jeg red ikke på tjue år, og jeg syntes det var skummelt å begynne igjen, men nå er det virkelig et friminutt for meg. Jeg drar til Åsmarka en gang i uka. Og jeg vil jo egentlig ikke være en virvelvind, er egentlig veldig laidback og bedagelig anlagt – bare ikke på jobb..»